Østbanehallens historie

Østbanehallen har en historie tilbake fra 1800-tallet med reisevirksomhet, handel og næring, bespisning og godstrafikk.

Da hallen først åpnet 1. september 1854 markerte den samtidig åpningen av den første toglinjen mellom Oslo og Eidsvoll – noe som fikk stor betydning for både gods- og passasjertrafikk på denne tiden.

Det er ingen tilfeldighet at Østbanehallen ble plassert nettopp der den ble. Målet var å lage en felles inngangsport til byen, som senere førte opp Karl Johan og endte ved Slottet. På den måten hadde kongen også enkel tilgang til toget, som han på den tiden brukte for å besøke de aller fleste steder i landet. Denne måten å utforme en by på var et gjennomgående ideal i Europa på denne tiden, men Oslo var en av de få byene som faktisk fikk det til.

Den opprinnelige hallen ble innen kort tid altfor liten. I 1882 ble derfor store deler av den opprinnelige stasjonshallen revet, og en ny bygning oppført under ledelse av arkitekt Georg Andreas Bull. Dette var starten på den karakteristiske bygningen vi i dag kjenner som Østbanehallen.

I 1984 ble det tatt store grep. Gjennom byggingen av Oslo sentralstasjon samlet man alle byens toglinjer på ett sted, så reisende som skulle videre til Sørlands- og Bergensbanen ikke lenger behøvde å bevege seg gjennom hele byen fra øst til Vestbanen hvor disse linjene da gikk fra. Bygningen åpnet i 1986, og fra da av gikk ikke lenger togene inn i selve Østbanehallen. Hallen ble gjort om til kjøpesenteret vi i dag kjenner det som, og har ikke forandret seg stort siden.

Det er denne historien og kulturarven som nå blir tatt på alvor når Østbanehallen går gjennom den mest omfattende oppgraderingen av bygget som har skjedd på nesten 30 år.